Forskningsinstituttene i 2025: Oppsummering av workshopen ”Instituttsektor 2025”, Gardermoen, 22. juni 2010

Den nye finansieringsmodellen for instituttene fra 2006, strukturendingene i universitets og høgskolesektoren og et europeisk forskningspolitisk landskap i rask endring kombinert med EUs dype økonomiske krise, er noe av bakgrunnen som tvinger fram en nytenkning i forhold til rollen og ansvar de norske forskningsinstituttene kan ha i fremtidige markeder for kunnskap og forskning.

Forskningsrådet har ambisjon å sjøsette en ny strategi for forskningsinstituttene i løpet av 2010. Workshopen ”Instituttsektor 2025” på Gardermoen den 22. juni 2010 hadde som formål å identifisere endringsfaktorer og nye kunnskapsbehov nasjonalt og internasjonalt og hvordan den norske instituttsektoren kan best organisere seg i fremtiden for å møte disse behovene. I regi av Forskningsinstituttenes felles arena, og i samarbeid med Forskningsrådet og Bindslev AS, har om lag 50 deltakere samlet seg for å tegne fremtidens bilde for de norske forskningsinstituttene. Deltakerne var forskningsaktører med høy kompetanse og lang erfaring fra forskningsinstituttene, universitetene, næringslivet og offentlig forvaltning. Det er første gang man inviterer forskningsaktører for å arbeide sammen interaktivt og i små grupper med formål å identifisere sentrale utfordringer for norsk forsknings framtid.

Workshopen fokuserte på fem sentrale problemstilinger som er relatert til sentrale markedssegmenter for forskningsinstituttene:

- Hva slags ny viten trenger det norske næringslivet i 2025?
- Hva slags ny kunnskap trenger offentlig sektor i 2025?
- Hva slags ny kunnskap trenger næringslivet utenfor Norge
- Hva slags ny viten trenger internasjonale offentlige organisasjoner inklusiv EU og EUs rammeprogrammene?
- Hva slags ny viten trenger det norske samfunnet og den norske befolkningen i 2025?

Problemstilingene ble drøftet av seks respektive grupper under tre ulike sesjoner og hver gruppe produserte en oppsummering av diskusjonene (se vedlegg).

I dette notatet samler vi bare noen hovedpunkter som mange eller alle gruppene har trukket fram som sentrale for instituttenes fremtid eller punkter som gir besnærende utfordringer for instituttene og policyaktørene. Disse er:

1. Hovedbildet fra workshopen er at forskningsinstituttene ikke opplever at de befinner seg i en krisesituasjon eller at de står overfor en overhengende trussel. Tvert i mot, selv om sektorens andeler av totale FoU-utgifter i Norge ikke vokser, er inntrykket at oppdrags- og bidragsmarkeder er relativt forutsigbare og stabile, men konkurransen øker både nasjonalt og internasjonalt.

2. Alle gruppene har pekt på de store globale utfordringene og forventningene knyttet til forskningsmiljøene for å løse dem, som er en sentral trend. Global oppvarming, eldrebølge, mat og vannsikkerhet, pandemier og sykdommer som rammer mange (f. eks. Altzheimer) er eksempler på store samfunnsutfordringer som Norge har felles med andre land innenfor og utenfor EU, og som krever felles og koordinert forskningsinnsats på globalt nivå. Det forventes at nasjonale forskningsprogrammer i økende grad skal knyttes til andre lands programmer for å oppnå en bedre arbeidsdeling og ressursallokering av kritiske og spesialiserte kunnskapsressurser som finnes spredt i EU og i verden i dag. For norske forskningsinstitutter innebærer dette en fortsatt sterk fokusering av utenlandsk samarbeid og bedre posisjonering internasjonalt.


3. Globaliseringen preger allerede instituttenes oppdrags- og bidragsporteføljer. Både offentlig sektor nasjonalt og nasjonalt og utenlandsk næringsliv etterspør mer og mer spesialisert kunnskap av høy kvalitet og ofte med et globalt perspektiv. Konkurransen i nasjonale og internasjonale oppdragsmarkeder forventes også å øke og dette stiller spesielle krav for mer effektivisering av FoU-tjenester levert av forskningsinstitutter i et høykostnadsland.

4. Også lettere tilgang til informasjon gjennom internett har skiftet gradvis kunnskapsbehovene fra tilgang til informasjon til skreddersydde og avanserte kartlegginger og analyser. Oppdragsgivere kan gjøre mye selv over internett samt overordnede vitenskapelige sammenstillinger og rapportering gjøres ofte i konkurranse med utenlandske miljøene og er i økende grad fritt tilgjengelige.

5. Universitetene og konsulentbransjen utfyller flere om ikke alle oppgavene som instituttene har tradisjonelt hatt i det norske forskningssystemet. Mange grupper mente at grenseflatene mellom disse sektorene, særlig mellom universiteter og institutter er utydelige og at det er behov for mer gjennomtenkt politikk om arbeidsdeling mellom sektorene. I denne forbindelse mente noen at SAK-midler (dvs. midler som stimulerer til bedre samarbeid, arbeidsdeling og koordinering) burde ikke bare være reservert for UoH-sektoren, men at man kunne utvide bruken til å gjelde forskningsinstituttene. Noen har stilt spørsmål om hvorvidt sektoren trenger sitt Stjernøutvalg.

6. Samtidig er forskningsinstituttene selvstendige aktører i sammensatte og stadig mer internasjonaliserte markeder for FoU-tjenester. Dette fordrer at instituttene ikke kan vente på styringssignaler fra norske myndigheter. Hvert institutt er ansvarlig for sitt område og fremtidig veivalg. Dette innebærer at instituttene trenger nytenkning i forhold til å utvikle nye typer markeder for avansert kunnskap.

7. I denne sammenheng har to av gruppene nevnt at det sivile samfunnets rolle som finansieringskanal og bestiller av forskning kan bli mer direkte og betydelig større i fremtiden. Nye innovative ideer gir mer makt til enkelte samfunnsgrupper som kan definere og finansiere problemstillinger som er sentrale for dem. Allerede i dag finnes det eksempler på forskningsproblemstillinger som aksjoneres på internett. Dette kan skape en trend som på sikt vil endre og øke finansielle strømmer til forskning.

8. En annen gruppe nevnte også at det er mulig å forestille seg nye samarbeidsformer for etablering av forskningsprogrammer for næringslivet med fokus på forebygging og utvikling av kunnskap for fremtiden. Dette krever visjonære bedriftsledere og dyktige forskningsledere, men denne muligheten er til stede og kan materialiseres uten innblanding av Forskningsrådet eller andre forskningspolitiske aktører.

9. Mange grupper har også trukket fram verdien av å videreutvikle og utvide bruken av eksisterende vitenskapelig infrastruktur som forvaltes av forskningsinstituttene. Internasjonaliseringspotensialet og forskningsinstituttenes konkurranseevne er ofte nær knyttet til komparative fordeler som vitenskapelig infrastruktur av høy kvalitet skaper.

10. Ingen av de gruppene har trukket fram instituttenes rolle som kommersialiseringsaktør og problemstillinger den reiser. Dette er litt merkelig med tanke på de mange nye teknologiske mulighetene som flere grupper har identifisert, særlig innenfor medisinsk forskning uten at disse har en klar kommersialiseringsagent. Dette temaet ble imidlertid diskutert i pausene.